Friskmeldt :-)

Formkurven til Cherie har vært bratt. De siste dagene var hun mest frustrert over den dårlig passformen på bodyen hun hadde fått på klinikken; den satt løst over bakenden og det var en  tendens til å snuble i den. Søndag fikk hun være med på "Problemhundtrener"-kurs hos Canis med Arne Aarrestad som foreleser. Bortsett fra at hun ikke er så interessert i trene med andre så lenge jeg er i synsfeltet, så fungerte treningen med Cherie utmerket og ikke så mye tegn på at hun nylig har vært veldig syk og er operert.

Tirsdag var dagen for å fjerne stingene. Siden bilen var ute av huset og Cherie var i god form...og solen skinte! - så reiste vi kollektivt til dyreklinikken :

Cherie venter på L1 ved Asker stasjon

Frøkna mente at seteplass må man ha..og man følger med både utenfor vinduet og inne i kupeen.

På plass på venterommet...legg merke til fristelsene som er plassert i lav høyde

Klinikken skal ha pluss for bra lesestoff ;-)

Sjekker vekten en siste gang - har verken gått opp eller ned...

Vi kom inn og fikk tatt stingene; måtte være litt streng og holde litt fast for klart: stingfjerning er ikke noe vi har trent mye på. Det gikk veldig greit; Cherie er bare god og såret har grodd fint. Bodyen tok vi bare med oss i hånda...dersom hun skulle begynne å herje mye med såret etterpå, kunne det være lurt å ta på den igjen for å beskytte det mot infeksjon.

med klinikken i bakgrunn :-)

på vei hjemover i deilig solskinn

Og så ble vi fristet til å ta bussen den siste biten til Asker

Og så langt går det bra; litt stell av magen forekommer, men ikke noe intenst. Cherie er nå friskmeldt og vi er klar for våren med masse trening. Nå har vi ikke noe annet å tenke på enn å jobbe med kurset vårt, trene spor i ulike former og så lydighet. Åshild og Ino blir gode sparringspartnere i bruksen og Ylva har tilbudt oss å både jobbe med rallylydighet og være med på lydighetsbiten...og så har vi smeller og ID-spor og ikke minst muligheten for å kvalifisere oss til NM i blodspor samt trening fram mot NVM 2014.

Polyanna

Som liten jente fikk jeg en gang en veldig spesiell gave fra min farmor: en bok som het Polyanna. Den handlet om en en foreldreløs pike som kom til sin rike grandtante - livet ble ikke helt som hun hadde drømt om, og for å overleve så lærte hun seg en lek som het "være-glad-leken". Uansett hvor ille det var, prøvde hun å se noe positivt i det som skjedde...ved å tenke på hva som kunne ha vært verre.
For ett par år siden hørte jeg også en reporter som brukte begrepet "man må kunne sin Polyanna".

Nå bruker jeg Polyanna for alt det som det er verdt.

Det er ingen valper. Det kommer aldri til å bli noen valper etter Cherie. Jeg har fortsatt Cherie!

Lørdag tok jeg med meg Cherie og kjørte til dyreklinikken som vi bruker. Matlysten som var dårlig, var gått til 0 og selv om allmenntilstanden virket ok, så var jeg urolig og tenkte at nå vil jeg sjekke vekten samtidig som jeg forhørte meg om noen næringssalter jeg kunne blande i vannet for å få i henne noe.

Jeg kjøpte først spesialfor og  en tube med næringstilskudd, før jeg hentet Cherie og tar henne med inn på vekten. På 10 dager hadde hun gått ned 10%. Det var jo ikke slik det skulle være! Jeg stod nok og så veldig fortvilet ut der jeg sto i resepsjonen da tilfeldighetene gjorde at veterinæren som var på vakt for drop-in timer, ser oss og spør om jeg trenger hjelp.

Vi kom raskt inn og hun spør om utviklingen, symptomer og så måler temperaturen. Den viste 39,9°C. Så ble det tatt ultralyd og jeg ser jo bildet; det er ingen valper. Livmoren har i stedet flere alveoler...betente områder. Hun får tatt en blodprøve, og forteller meg det som er åpenbart. Dette er alvorlig og livmoren må opereres ut. Spørsmålet er bare om det skal gjøres i dag eller kan vente til mandag. Hun synes jo allmenntilstanden er så pass bra, at det burde kunne gå til mandag med å sette i gang en sterk antibiotika-kur. Da svarer jeg, at vi blir lurt. Tolleren er syl-sterk; jeg har blitt lurt før og at jeg ikke føler for å ga inn i helgen med den uvissheten med meg. Veterinæren går ut, og når hun kommer inn igjen så er det med beskjeden at hun har valgt å stenge klinikken for å kunne operere Cherie. 

Operasjonen gikk bra og en svært betent livmor ble fjernet. Cherie hadde skyhøye hvite blodlegemer og veterinæren var i ettertid glad for at hun hadde tatt den beslutningen hun gjorde.

Før jeg hentet Cherie, hadde veterinæren faxet inn respept på apoteket slik at jeg fikk hentet ut antibiotika og smertestillende først.

På klinikken løftet Cherie på hodet og stablet seg på beina når jeg kom inn; hun hadde fått på seg body for å beskytte såret og dermed slapp vi skjermen.

Tøffe jenta gikk på egne bein ut og inn i bilen. Vel hjemme la hun seg ned og sov tungt. Etterhvert ble hun med ut for en kort luftetur, drakk litt vann og spiste antibiotika-tabletten sin uten protest, men mer enn det ville hun ikke ha.

Etter en rolig natt, våknet vi tidlig og hun gikk med ut; og inne gikk nå innholdet i tube-foret ned. Plutselig krøp hun oppi sofaen - egentlig ikke lov, men akkurat nå er det unntakstilstand i heimen:

Utpå dagen begynte nok behovet for mer smertestillende å melde seg.

Også det tok hun greit i mot. Så fikk vi litt besøk og hun kviknet enda mer til; hun ville ligge i fanget og kose.

Kveldskos - antydning til tollerstillingen - et godt tegn

Nå har hun spist et aldri så lite middagsmåltid - laksen gikk ned på høykant :-) og vært en kort luftetur ute.

Jeg tror det går bra; det kunne gått så uendelig mye verre. Selv om jeg skal kjenne på sorgen over at det ikke ble valper etter Cherie..og Keno, så har vi fortsatt Cherie :-) . Som Malin sier; nå kan jeg fortsette å trene og konkurrere med den supre sporhunden jeg har.

Litt ....nei, veldig kvalm!

Lørdag snudde Cherie - for første gang siden hun kom til oss (dvs oktober 2009) - ryggen til matskålen uten å ha smakt på innholdet. Like etterpå kom den første brekningen, men hun ble glad med på tur. Vel hjemme fra turen gikk så maten forsiktig ned. Og til kvelds var hun tilnærmet som vanlig.

Så har det bare blitt verre og verre; og de 2 siste dagene var det helt ille! Kun vann - og det heldigvis i rikelige mengder - har hun tatt til seg. Turene har også blitt gradvis kortere for hun blir hengende etter og vil egentlig hjem igjen. Det er nok ikke så rart, er man uvel og ikke spiser, så blir man jo kraftløse også.

Hun har fått være sammen med Andrea sånn at hun skulle få både tilbud om mat, drikke og turer hyppigere enn normalt. Så en liten stalltur ble det:

Jeg har prøvd å både søke på nett og forhøre meg med andre oppdrettere og i dag gikk det endelig inn noe som tydelig smakte godt: Baby mousse fra RC!

Fyren som prøvde å selge meg en liten boks for kr 229 (!!) er tilgitt; dersom hun fortsatt vil ha dette, så kjøper jeg gjerne mer :-) (den var feilpriset ;-) ).

Time til ultralyd er bestilt i neste uke; det blir spennende! Jeg håper uansett at den verste kvalmen nå gir seg snart.

Tascha derimot er særdeles fornøyd med kostholdet om dagen; standard tørrfor + alt det som Cherie har takket nei til :-)

Foto: ALS

Keno & Cherie

Endelig var det tid for at Cherie og Keno skulle få treffes igjen. Cherie fikk løpetid i begynnelsen av måneden og mandag viste progesteron-nivået at det nærmet seg tid for en mulig parring.

Moder'n var på fullt firsprang over grensen - bokstavelig talt - mandag ettermiddag. Heldigvis besinnet hun seg etter å ha diskutert med erfarne tolleroppdrettere og Malin som er Keno's eier. Avreisen ble utsatt til tirsdag morgen. Vi var forberedt på at kanskje særlig Cherie ville trenge litt tid til å gjøre seg kjent i omgivelsen og trygg på sin utvalgte. Derfor hadde ble vi bokstavelig tatt på sengen - alle 3 som var med :-)

Cherie kom ut av bilen - frigjort for alt som het bånd og seler - og løp ivrig rundt hundegård - hvor Keno stod - hus og hage. Jeg antar at det var ca 5 minutter, så kom Keno ut. Cherie satte jo standarden - fortalte hvem hun mente var sjefen - og var kostbar!...skal vi si i 2 minutter? Så var det en rask kurtise..og Keno fikk vist at han er erfaren og en handlingens mann. På 3 minutter var akten i gang og så hang de ca 15 minutter.
Vi rakk ikke å ta fram varme klær, vintersko eller kamera, så det blir noen få mobilkamerabilder å vise fram.

Hun & Han

Cherie & Keno

De blivende foreldre?

Vi tobeinte fikk så kose oss litt med Keno's sønn Iver , en kopp kaffe og en lang prat med Malin før vi kjørte til Karlstad for å finne et sted å overnatte - vi hadde lyst å prøve å få til en parring til før vi reiste hjem. Best Western kan absolutt anbefales; et riktig "lyx"-hotell for firbeinte ;-) Her stod det vann-og matskål og ventet sammen med egen seng og pledd:

Men...når sant skal sies, var det godt å få krype opp i senga til mor etter maten og legge seg inntil beinet...der sovnet hun og hadde en god natts søvn. Malin rapporterte det samme om Keno.

 Så møttes vi tidlig i morges igjen; og da mente nok Keno at man trengte ikke de 8 minuttene i forkant heller ;-) . Det ble litt heftig og vi firbeinte måtte trå til å roe gemyttene. Jammen godt at både Malin og Keno er lugne! For så vidt fikk Keno rett; det gikk enda fortere i dag. Cherie var i humør til litt flørt og så gikk det bra likevel.Her sitter de igjen etter vel gjennomført:

Nå kunne man løpe og utforske sammen; Keno mente sågår at de kunne greie litt mer, men det var ikke frøkna interessert i

Nå er det bare å vente i spenning! Lykkes vi, tror vi på en fin kombinasjon toller.

Om Keno skriver hans eier Malin følgende:

Stort hjärta, stort ego…Lägg till en enorm motor och arbetsvilja, en uthållighet som heter duga och ett ständigt glatt humör…Det är Keno det!

Keno är en herre med ett otroligt trevligt temperament! Han kan jobba ihop med alla sorters hundar, hanar som höglöpande tikar, och släpper snällt in  främmande hanar i vårt hus. Han är framåt och orädd och tar sig fram i all terräng utan att blinka. Det finns hur mycket energi som helst i honom, och han har också en av och på knapp och är lugn och trygg inomhus de dagar det inte händer så mycket.

Hans framfart i spårtävlingar visar en bra näsa och en mycket bra spårförmåga, han missar sällan ett spår. Spår är verkligen Kenos passion! Han spårar med hög fart och hög motivation och det lyser av lycka i hans ögon när han hittar en spårpinne i spåret. På senare år har han nu tränats om i spåret och går nu även hårda spår med stora störningar utan problem.

 Inom jakten är hans starka sida söket och hans dirigerbarhet, han kan jobba självständigt utan problem, men gillar också att jobba i team med mig. Han har en bra markeringsförmåga och ett bra minne. Med en motor av den här storleken som Keno har, gör att varje träning får vara väl genomtänkt så att hans intensitet blir på rätt nivå. Det som är hans stora fördel är att han kan jobba hur mycket som helst, i vilken terräng som helst, han är tyst och han är snabb. Själva momenten i jakten är han duktig på, han lär sig fort.

På hösten är vi med på älgjakten, något både Keno och jag tycker är spännande! Keno har gått en hel del skarpa eftersök och vi har funnit viltet varje gång.

Föremål och leksaker betyder mycket för Keno, så vid uppletande av föremål ska de till varje pris hittas och lämnas till matte, och snabbt ska det gå! Näsan är påslagen från första skicket och han täcker marken väl och har inget problem att ta sig fram om det skulle vara en svår terräng.

Keno är klickertränad i lydnaden och bjuder gärna på beteenden. Det är därför lätt att lära honom nya moment. Hans bästa belöning är en tennisboll, eller den rosa grisen, eller pip-bollen eller…ja, han gillar leksaker! Även godis räknas som en bra belöning. Han tränar med hög intensitet och har full fokus på mig, oavsett störningar runt om. Att träna lydnad är också en av Kenos stora passioner och fritt följ är nog lite av ett favoritmoment!

Utställning är inte mattes favoritgren, därför är Keno sparsamt utställd. Han har dock ett cert. Vi tränar det heller inte men de gånger vi ställer ut sköter sig Keno fint och tycker det är trevligt när domaren kommer fram och säger hej och klappar om honom lite.

Og om Cherie; hva kan jeg si? Hun er svært våken, har stor arbeidsmotor og med avknapp både ute og inne. Hun elsker å apportere, men har ikke vært trent i jakt. Hun er klikkertrent; vi har gått alle grader kurs fra valpekurs til konkurranselydighet og rallylydighet. Vi har ikke startet i konkurranser; det er i grunnen bare hennes fører det står på ;-)
Om hennes personlighet kan vi si at hun kan være litt reservert, men som regel bruker hun i underkant av 1 minutt på å bli kjent og da er hun en åpen, glad og kjærlig hund som gjerne overøser en med "kyss".
Cherie har jo vist sine sporevner; både i blodspor (viltspor), bruksspor og sporing på harde flater. Hun har gjennomført Spesialsøk modul I og II samt vært med på starte opp treningsgrupper for en ny hundesport i Norge: Smeller.
Cherie fikk sitt N VCH på sin 2 årsdag. Etter dagens regler ville hun ha innehatt nok premieringer til også å kunne titulere seg som N UCH dagen derpå, men fordi det da var krav om minst ett Stor-CERT, så ble hun N UCH 2 år og 2 mnd gammel.
Senere har vi deltatt i NM i blodspor og året etterpå vært med på den norske retriever-landslaget ved NVM 2013 i Danmark. I Danmark greide vi ikke å gå i mål, men samlet vant det norske laget NMV 2013 - det var moro! Og igjen er vi så heldige å ha kvalifisert oss til landslaget som skal konkurrere i slutten av august i år- denne gang i Norge. Og det akkurat så pass sent på året, at vi skal greie å komme i form igjen til konkurransen selv om det blir et valpekull - håper vi :-)

Cherie er heller ikke perfekt, men har mange gode kvaliteter som iblandet Keno's gode egenskaper, både mhp arbeidsevne, mentalt og eksteriørmessig, vil kunne tilføre noe positivt til å vedlikeholde tolleren som den fantastiske hunderasen den er: vi gleder oss!

Vintereventyr

Vi har vært på årets hyttetur til Beitostølen og fikk oppleve et ordentlig vintereventyr. Herlig vinter med masse snø og flott temperatur. Store og små har kost seg. Hytta vi leide var flott og romslig. Herlig uteområde hvor hundene kunne boltre seg og William prøve sine første ski.

 En tur på kjelken opp til sentrum fikk vi også til; Tascha er en prima trekkhund.

Skiturer ble det også; Tascha og far mens Cherie er mors trekkhund. Bildet under er tatt i fart; ikke verst ;-)

 Deilig avslapning inne - Cherie fant sin yndlingsplass:

 ..herfra kunne hun også følge med utelivet:

 Nok snø?

 William prøver skiene:

 Cherie; våken og alert ;-)

 En slik helg går altfor fort; skulle gjerne hatt en hel uke med jentene våre der. De stortrives på ski!

Vår vårs vakreste eventyr?

Det er lenge siden at tanken om at jeg ville ha et  valpekull på Cherie dukket opp. Da oppdaget Cherie's gode sporevner samt at hun gjorde det bra i utstillingsringen, fant jeg ut at jeg ønsker at hennes linjer skal videreføres. Ingen hunder er perfekte - i likhet med oss to-beinte - men samlet ser jeg så mye bra, at jeg har tanker om at vi kan bidra med noe positivt til rasen. De 2-3 årene som har gått etter at tanken slo rot, har blitt brukt til å sondere, diskutere og jobbe meg fram til hva mitt mål med dette valpekullet skal være.
Jeg har søkt om å få godkjent kennel via NKK; prosessen der er i sluttfasen og det nærmer seg løptid for Cherie.
Vi er så heldige å komme i kontakt med en flott tollereier i Sverie; Malin Nelson, som i tillegg til å ha 2 tollere som hun er svært aktive med, også instruerer andre hundeeiere i lydighet, jakt og bruks.
Kennelens første kull er planlagt mellom
Malin's toller Keno-  SE VCH Agrosofens Bolero

og vår N VCH NUCH Carve Canem Cherie

Mer informasjon om Keno finner dere ved å gå inn på oppdretterens hjemmeside:
  http://agrosofen.se/v-ra-kullar/kull-7/keno.html

Cherie's oppdretter har også en hjemmeside hvor mer informasjon finnes:

http://www.carvecanem.no/cchunder.html

Helsestatus er klarert for begge og linjene vurdert mot hverandre. I tillegg har vi vektlagt bruksegenskaper og hvordan disse to utfyller hverandre.

Vi venter i spenning; både Malin i Sverige og jeg her på løpetiden; det er ennå en stund til vi vet hvordan dette går. Lykkes vi, er jeg ikke i tvil om at dette blir flotte hunder. Takk til de som har hjulpet meg så langt.

Sportrening i Lofoten

8.januar - 1,4 km langt spor fra fotballbanen på Ballstad og opp på Gravfjellet. 

Det ble en tøff økt. Værmessig helt topp: så vidt frost i bakken og vindstille. Jeg kom litt sent ut. Det var allerede å begynt å mørkne da jeg la sporet.  

Sporet lå ca t time før vi gikk ut og da var det dunkelt. Cherie var kjempeivrig og hadde godt drag i lina. Det var tungt terreng å gå i; jeg sank langt ned i lyngen i tillegg til stigningen opp mot toppen. I det tøffeste partiet " bad jeg om nåde". Dvs at jeg sa høyt for meg selv at jeg må ha en pause. Da ser jeg Cherie snu hodet mot meg, stopper opp og kommer tilbake til meg og setter seg. Utrolig! Det var ikke lange pausen jeg trengte og når jeg tar i sporlina igjen, begynner hun å gå igjen. Og det som var kjempegøy, var Cherie's iver etter å plukke pinner: stor stas! På toppen la sporslutten: snusboksen fylt med godbiter:

 Og så mørkt var det blitt nå:

Morsomt å sammenligne sporene:

Jeg tror ikke vi har vært mye ute av sporet ;-)

10.januar - 1,8 km langt spor fra Ungdomshuset på Ballstad gjennom "Jentoft-skogen" og tilbake.

I dag var det kaldt (-5 gr C ) og ganske mye vind. Jeg var i tvil om vi skulle prøve oss, men så var det siste mulighet før returen. Mens jeg la sporet kom jeg på en høyde og fikk nyte sola:

 I dette terrenget la jeg ut 8 pinner og en snusboks i sporslutten.

Mot slutten møtte jeg barn fra en barnehage i nærheten som hadde vært på kollen og sett på sola. Tror ikke de skjønte helt hva jeg holdt på med, men jeg var veldig fornøyd: snakk om å få mulighet til å teste kryssinger!

Sporet hadde ligget ca 45 minutter da vi startet; og igjen viste Cherie stor sikkerhet og godt tempo. Plukke pinner er kjempegøy og jeg bruker litt tid på å ha det gøy med pinnen før hun får en godbit.

Ett par plasser har nok vinden dradd ferten "ut av sporet"; hun begynner litt feil, men korrigerer seg selv. I tillegg krysser en turgåer sporet vårt bare 10 sekunder før vi kommer; hun forstyrres litt av det, men korrigerer seg selv og velger riktig spor.

 Enda litt sol å få:

Når vi kommer til området barnehagen har gått ned fra kollen, sliter hun og det er klart en fordel at jeg vet om det. Jeg forholder meg rolig mens hun utreder og starter først å gå når hun velger riktig retning:

Og helt på tampen får vi forstyrrelsen som er absolutt verst: en dame på tur med 2 "twist-dotter" i flexi-line. Det går greit med kryssingen; det samme skjer som med barnehagebarna. Men da damen snur og kommer etter oss, ble det ikke mye moro. Jeg er imponert over jenta: jeg ber henne for første gang gjennom hele sporet om å "gå spor". Når hun så går og velger riktig retning, roser jeg høylydt. For hver vinkel roser jeg og vi kommer til sporslutt....og mens vi står og nyter godene i snusboksen må jeg be damen om å ikke komme helt innpå oss med sine hunder.

Igjen er det morsomt å sammenligne sporene. De største utfordringene hadde vi de siste 200 m - så ser man på resten hvor hun har jobbet helt selvstendig, så er jeg imponert:

Den aller siste dans:

Kofferten og bagen er pakket. I morgen formiddag går flyet sørover; mulig Cherie gleder seg til å komme hjem til Tascha. Vi andre 2 kunne nok tenkt oss litt mer tid - iallefall nå som det er så flott!