Kyllingdalen

I dag våknet vi til full vinter igjen...dvs vi våknet i natt av at det snødde inn på oss. Stemningsfullt!
Og nå var det full aktivitet med å få båten på sjøen...bilen var ikke tilgjengelig for turformål, så dagens tur måtte legges i gåavstand hjemmefra. Valget falt på Kyllingdalen, men valgte å gå inn fra skolen mot Reine gård.

 Så bar det innover Reinheia og peilet oss inn på sørsiden av Ramnflogvatnet. Tascha er veldig god på å lede oss på stier, så vi lot henne lede an...havnet nok etterhvert på en sauesti som ble brattere og brattere. Etter å ha tatt et overblikk over terrenget, valgte jeg å gå litt nedover, var vel i nedre del av Djupdalen da vi kom inn på sti igjen.

 Rett fram er Breitinden - ei rute vi gjerne går når vi går på Skottind...vi skal holde oss kanten ned mot Dalsvatnet for å komme innerst i Kyllingdalen. Her er det lunt og fint.

 Sola strålte -etter en snø-eling - og vi beundret Ballstadøy fra en litt annen vinkel:

 Tascha sjekker ut stien - hun er en kjempehjelp på sånne turer hvor vi ikke er så veldig kjent.

 Så er vi innerst ved Dalsvatnet og nesten i mål ved Kyllingdalen

...skrev oss behørlig inn i turboka og gikk veien tilbake. Jentene fikk løpe løs det meste av veien; kalte de inn da det kom ei dame i mot, kommanderte sitt og bli...og de fikk jo skryt ;-) Hyggelig med sånne tilbakemeldinger...og veldig hyggelig med lydige hunder på tur. Totalt tok turen 2 1/2 time og vi kom akkurat i hus før neste snø-eling satte inn. Sånn er jo Lofoten - kjappe vær-skift! Og  nå er det rette fargene til årstiden: hvitt og blått. Første skreien er nå i hus...og vi gleder oss til middag.

Tur rundt Tåa

Vi våknet til blå himmel og sol; og tynt islag på sjøen. Ypperlige forhold for en tur i "høyden" kombinert med sjøen. Vi kjørte til Haukland stranda...kåret til Norges vakreste sted i 2011...parkerte bilen på veien opp mot Himmeltind. Stemningen var høy kan man si - ingen tvil om at jentene kjenner seg igjen og det var mye lyd i bilen de siste km-ene. Så var vi i gang - lykke!

 Vi skal halvveis opp denne veien og så ta opp til venstre - her gikk det en kjerrevei over Klumpan en gang i verden. Nå har det rast mye og ikke så mye igjen av den opprinnelige veien.

 Bak oss har vi Haukland stranda - eller sanden som jeg vokste opp med ;-)

 Nesten på toppen tar vi en stopp ved en liten foss - ny lykke!

 Over Klumpan er veien oppgradert de siste årene - flott turvei!

 Så kommer vi over kanten og kan nyte nok en vakker strand - Utakleiv

 Rester av kjerreveien...og vinteren!

 Særegent på Utakleiv...og lyset bidrar til å gjøre det enda mer spesielt.

 Vi legger Utakleiv bak oss og går mot Haukland igjen...utsikt mot Utakleiv og Skolmen.

 ...og havet har gitt her også i vinter...solide dimensjoner.

 Tåa i sikte...en liten holme mellom Haukland og Utakleiv...vi nærmer oss turboka.

 ..og mens jeg skriver oss inn, så tar Cherie seg en liten hvil i bakken...

 Ved Tåa er det også en liten strand...her tok vi en appelsin - og badepause..

 ...jeg må jo vise fram mine nye "sjy-våtta". Er de ikke flotte? Varme er de også.

 ...snart ved målet. Og her er det to jenter som har tatt seg en avstikker ned på stranda..de er jo spreke og bruker ikke lang tid på det...helt alene var vi og det er på tampen av "ikke-båndtvang-sesongen"...det må nytes!

 ...så var det tid for avslapning i solveggen ...jervehiet er populært

her er det herlig, sover litt, så kommer det noen som skal sette ut båter og det blir straks mer underholdning....livet er herlig!

Pååsketur...

..vi er på påsketur!
Nå er vi her...på Ballstad...og...det var deilig å få kjølt seg ned....

 lykken var hvertfall stor over å kunne løpe ut i sjøen og begynne granskningen av bunnen. Blåse bobler!

Se at båten står trygt...og med ny motor! Gjett på om det er en som gleder seg? Lofotfiske er visstnok enda mer eventyrlig i år enn i fjor...og med sprekere motor og nytt juksajul....vi kommer vel ikke til å se mye til far når han kommer??

...men det ser ut til at vi skal komme oss på sjyen vi også! Er denne strandet etter Berit, Dagmar eller Cato? Havet tar og havet gir heter det....
Ja-ja, det var innledningen på innlegget og turen. Det gikk fint å reise å alene nordover med 2 hunder, 2 bur, 1 koffert og en ryggsekk i håndbagasjen. Christian skysset oss til stasjonen og hjelp oss på flytoget (holdt på å bli med gitt ;-) ). Av toget fikk vi hjelp...og da vi kom til heisen var det jammen service der også...sjarmerte to utenlandske damer som egentlig var redde for hunder...innsjekk tok tid, det var opplæring, og prisen var gått opp, men etter 3 runder med bestilling av billetter til strekningen Bodø-Leknes pga rot i Samferdelsesdepartementet, så smiler jeg bare! Hilste på ett par til som reiste med 2 fuglehunder...skulle på NM på Andøya? Tror de syntes det var en trøst å se at det var andre også som er så "gal". Og hos personalet i spesialbagasjen var det den vanlige runden om burene -det ene - er stort nok...fikk hjelp til å skru sammen buret (lå på kne sammen og skrudde sammen med meg- det er service!) mens jeg forklarte at det er 3 kg forskjell på disse to...får de inn i hvert sitt bur..og så bærer det inn til flyene med et smil og ønske om god påske!
På turen var det helt tyst...til jeg passerte de på tur ut av flyet på Leknes....de ulte begge to. Så det var godt å samle flokken etter få minutter....det er en av fordelene med små flyplasser!
Og framme var det rett i sjøen! Og nå har vi vært på våre første ordentlige turer. Først en tur med Lady ute i myrene ved Bolle....

Og så var det kveldstur på Gravfjellet:

..noen som har sett meg før her? Er nå snusk da...

..og jeg har jo egentlig ikke tid til å posere...men er mest uttrykksfull...snusk!

Sola prøver å komme over "klumpen"...

..øya vår: Ballstadøy!

Ved turboka på Gravfjellet

Og turen ned var like herlig...for vi tok ikke stien. Da måtte vi klatre litt opp og ned for å finne en trygg vei tilbake...og det er jo å være litt Marco Polo: spennende! Og herlig trening, en nytelse å se disse to så fulle av energi få strekke ut og bruke kroppen sin. God balanse har de også...fjellgeiter!

Årets første bad

Må bare legge inn et lite innlegg som beskriver den fantastiske våren vi har hatt på østlandet i år. Det er minst en måned tidligere enn normalt (flere som husker Juster's" mooot norrmalt"?). De siste dagene har temp på dagtid ligget på 15-19 gr C...ikke mye snø igjen og mye av vekstene har begynt å røre på seg. Søndag hadde vi en flott løpetur mot Hvalstrand / Leangbukta. For første gang i år stoppet vi på badeplassen vår, tok av lærhalsbåndene og sa friiii!

 På tur hjemover kom vi over denne som stod så ensom i ei skråning og blomstret av all kraft ;-)

 ...og lenger opp kom vi til blåveislia...

Mandag var siste kurskveld på lydighetskurset...og etter å ha stilt klokka, fikk vi jo se hva vi holdt på med. Denne gangen var det vanskelig å slutte av...det har vært lærerikt til siste minutt! Fikk som siste input tips til å finjustere vendingene våre...og hvordan få til avstandskommandoer uten at hunden "kryper" nærmere. Den største gevinsten for meg har vært en sterkt forbedret kontakt! Cherie har nesten ikke tid til å gjøre fra seg før hun er i "kontakt-posisjon"....og begge to er arbeidsjern!

Tannvisning 9,5!

Mmmm! Nemlig, men så gikk det jevnt nedover! Lineføring 8. Dekk fra holdt 6,5. Innkalling fra sitt 8. Stå under marsj...min feil...0. Enkelt dekk....Cherie fant det for godt å rusle seg en liten tur etter 55 sek...0 (synd for der lå vi an til en 9,5...sa dommeren). Helhetsinntrykk 8,0...den siste trøster vi oss veldig med!
Jepp. Vi stilte på NRK Osloavdelingens Bronsemerkeprøve i dag...i Sørkedalen i strålende solskinn og leirete underlag, med masse hyggelige hundeførere og hunder. Etter intens trening de siste dagene - hvor gjennomføringen egentlig ble dårligere - en urolig natt og en løpetur på morgenen for at mor skal komme i form igjen (Hahh virker det som Cherie tenker der hun lunter med - løping i bånd er ikke "her cup of tea") så var egentlig utgangspunktet dårlig...MEN...så tok mor seg selv i nakken (tenk det!) og dro avgårde. Det var 12 påmeldte, men jeg tror det var 11 som stilte og vi som nr 7 av de 11. Og det gikk som det gikk! Ikke noe å si på dømmingen, for jeg vet at vi kan så mye bedre enn dette. Likevel er jeg fornøyd med å ha prøvd oss, se våre svake punkter og jobbe videre med de. Det var en veldig god trening i å være i en "konkurranse-setting" - Cherie fikk trent seg i være sammen med så mange hunder, hun fikk vist at hun ikke stakk langt til skogs når hun vandret avgårde (det var det en del som gjorde) - hun ble mer sånn "oksen Ferdinand"....hmmm...her var det noen gode dufter i bakken...og slik tuslet hun liksom i sin egen lille verden....sporhunden! Og føreren var vel litt der hun også...både under lineføring og stå under marsj...tok ikke inn instrukser fra dommeren..der jeg gikk  ;-).
Cherie fikk masse gode tilbakemeldinger fra dommeren likevel...både på utførelse, gemytt og ...utseende. Så sjarme kan vi! Bedre lykke neste gang. Nå skal vi ha en treningsfri søndag - dvs lydighet. I tillegg til lydighetstrening for bronsemerke, så har vi trent på stimuluskontroll trinn 5 denne uken. Vi har testet "tulle-kommandoer" mot riktige kommandoer. Foringsprosedyren vår har vært et utmerket verktøy til dette både mhp holde posisjonen og da handling på korrekt kommando. Begge to sitter som prester og venter på ordet værsågod før de "hugger innpå" (er det noe riktig godt i skåla så renner siklet i strie strømmer, men sitter gjør de). I dag fikk de snaddermat og de var helt herlige der de satt og så på meg og skåla. Så sier flere enstavelsesord - de veksler blikk, men sitter! Så tar jeg et flerstavelsesord...det pleier også å gå bra, men i dag når jeg sier hårbørste så begynner tydeligvis en av de på danseøvelsen (gå rundt) og den andre hiver seg instinktivt etter, setter seg...og jeg kan ikke annet enn å si værsågod!
Mandag er siste kurskveld - litt synd for det har vært både hyggelig, morsomt, lærerikt og motiverende...men jammen skal det bli godt med påskeferie også!

Tannvisning

Jada, mor har vært hos tannlegen i dag, men det er ikke den tannvisningen dette innlegget skal handle om. Vi skal fortelle om øvelsen "Tannvisning" i lydighet for hund :-D.
Det nærmer seg slutten av lydighetskurset i denne omgang - vi har kommet langt, men har fortsatt noen utfordringer. En av de er denne øvelsen som handler om å demonstrere at man er tilgjengelig for dommeren - og ikke er aggressiv. Og det er ikke disse jentene, tvert i mot. De blir så lykkelige for å møte andre mennesker at det blir vanskelig å sitte ro. Og da er vi inne på utfordring 1; holde posisjonen! Utfordring nr 2 er å få til gode trenings situasjoner for dette når man holder på alene - som vi som regel gjør. Den 3. utfordringen mor har, er å fordele tiden sin mellom begge jentene...
I dag endte det derfor med at begge jentene fikk være med på sen ettermiddagstur ned i sentrum. Primært var dette for å få være sammen med begge to og ikke måtte sette en igjen alene hjemme. Vel nede i sentrum finner jeg ut at vi skal bruke litt ekstra god tid; vi trenger ikke haste runden rundt og hjem igjen! Og mens vi surrer rundt så slår det meg at her får vi mange naturlige "tannvisninger"...bare vi velger å stille oss opp på steder hvor det går mange forbi. Så det gjør vi. Jeg stiller meg opp - kommanderer "Inn" og " Bli"...og vi holder posisjonen til ganske mange passerer oss...belønner for at de greier å overse alle forstyrrelser. Etterhvert beveger vi oss bort i stasjonsområdet og gjentar prosedyren - igjen og igjen! Tog, busser, drosjer, passasjerer, hund!, noen av sentrums originaler (som gjerne vil slå av en prat ;-)...og roser oss for at vi er så flink og ønsker oss en fin kveld!), spennende søppel...kort sagt i overkant med forstyrrelser, men for en framgang!
Neste trinn blir å teste dette ut med noen som "spille" dommer for oss - se om holde posisjonen har blitt stødigere. Selve tannvisningen? Ikke noe problem; etter en del utstillinger er vi vant til interessen for tennene og tåler så absolutt at det tas på snute, løftes på lepper...sågår telling av tenner.
På turen hjem kan du si at kontakten med de begge hadde fått en ny mening...og jeg kunne ikke dy meg for å teste både stå-reaksjonen, sitt ved holdt og vendinger! ...og rosinen i pølsa var da vi kom til lyskrysset og hvor særlig Tascha kan bli utålmodig mens vi venter på grønt lys: I det jeg trykker på knappen sier "Sitt"  - og de smeller ned og holder posisjonen til jeg sier "Fot"...for noen jenter!

Det handler om å gripe dagen når den er der

Vi - eller jeg -hadde masse kjedelige oppgaver som burde vært gjort denne helgen, men når man ser ut og det lyser en knallblå himmel i mot en, ja, så er det riktig å nyte dagen mens den er der. I stedet for en tur på kjøpesenter, gikk turtøyet på og det bar ut i retning UFO-land. Det var lenge siden vi hadde gått tur i det området, men det ble helt herlig. 

Stort sett bare veier, men også anledning til snøbading.

Dette er en aktivitet som Tascha har vært alene om helt til i går....da kastet Cherie seg rundt i snøen hun også.

Her måtte jentene posere for å vise hvor sledesporet gikk mot ridehuset; vi befant oss bak andre kortveggen av bygget da "UFO"-en kom.

Dersom sleden hadde kommet nå, hadde det blitt bråstopp her; snakk om snøsmelting!
Etter å ha brukt god tid rundt ridehuset, og luktet masse på sledesporet...gått langs det og konstatert at det ikke var noe skummelt der, gikk vi en ny rute hjemover.

Sjeldent fint bilde av begge to på en gang ;-): Pikene på broen! (Sem bruk)

Det var masse mennesker - og en del hunder, ute i det herlig vårværet og det gikk så bra med alle passeringer....nesten hjemme får jeg telefon som jeg var dum nok til å ta.Plutselig har vi en stor hund foran oss - som disse to har reagert på før - og nå rakk jeg ikke å forberede meg og jentene på denne. Og det endte jo med kjefting - skikkelig surt når det hadde gått så bra så lenge. Men det er som jeg har skrevet tidligere, mer enn 95 % vellykkede passeringer kan vi ikke forvente. Og helt klart er det at vi alltid må forvente å jobbe med dette.

2 1/2 t tur krever en hvil, og vi våknet til en invitasjon til vafler hos Andrea. Dermed ble det kaffe-besøk og ikke husvask - vi er dyktige på å utsette de kjedelige tingene. Vaflene var gode de; William var i strålende humør og krabbet rundt på gulvet sammen med jentene. Litt ekstra ørevask ble det, men ellers gikk det så bra så. Og da William fikk pannekaker å spise, ble det jo fest på hans 2 beste venner:  et rødt hode på hver side av tripp trapp-stolen..og de vek ikke fra ham før det var tomt!

Avslutning på kvelden ble en tur ned på plassen utenfor Leikvollhallen for å trene på leksa vår. Noe går bedre, andre ting har stagnert litt. Men det var en god treningsøkt; Cherie fikk masse forstyrrelser ;-) noe Tascha ikke fikk så mye av (forteller om litt  forskjell i tålmodighet hos disse to).

Så var det en ny dag - og nye muligheter: vi startet med en løpetur ned til Leangbukta og tilbake. Herlig var det. Vel hjemme var det litt avslapning - og start på den kjedelige husvasken. Så fikk vi en ny telefon - med fristelser som ikke innebar jentene - så da måtte vi jo forte oss å gjøre leksa igjen...det ble biltur til Vettre skole og trening på parkeringsplassen der. Mye folk ute i dag også, og bra med forstyrrelser. Så bar det hjem, jeg løp ned til et lite treff på kafeen. Hjemme igjen gjorde jeg unna siste rest av husvasken....sukk...og så gikk jeg ut med merkebånd, pølsebiter, hagesaks og 2 tennisballer. Første spor ble lagt for Cherie: godbitspor -lengre enn sist (= lengre mellom pølsene) og veksling mellom råtten snø og skogbunn (OG...jeg så årets første blåveis!). I sporslutten la jeg 3 pølsebiter med tennisball på toppen.

Spor nr 2 var til Tascha. Jeg klipte opp en gren til 7 pinner, så hadde jeg med en pinne som har ligget i skuffen med godbitene og tennisball. Dette sporet ble i hovedsak i råtten snø. Og det var nok like langt som det første. Avsluttet med pølsebiter og tennisballen i en grop nedenfor en stubbe.

Sporene fikk ligge vel 1 times tid før vi gikk ut; Cherie først denne gangen. Og hun startet sporingen lenge før sporet begynte (sporstart markert med bånd)...hun fulgte fotsporene mine. Når sele og langline kom på, brukte hun ikke lang tid på å finne sporstart: Hun fulgte sporet slavisk - også der det ikke var snø. Farten er veldig fin, utfordringen for meg er å få god lengde på lina. Jeg tror ikke det ligger noe igjen etter oss i dag heller...og sporslutten ble julaften! Pølsebitene lå igjen og var lite interessante - mens ballen var hellig!

Så var det Tascha's tur: hun startet vel sporingen fra trappa! Dvs finne ut hvor Cherie har gått. Ved sporstart var det ikke mye nøling i dag...og min uro mhp markering av pinner kan jeg bare glemme: her var det julaften ved totalt 8 pinner! Sporslutten fant hun også; men tennisball kunne jeg ha for meg selv. Pølsebitene gikk ned og så lurte hun nok på hvorfor det ikke var pinne her ;-). Tascha gikk også riktig; men hun kan få noe høy fart og så gå feil...men stort sett tar hun seg fort inn igjen. Jeg ser at det er lurt å bremse farten på henne - det er en risiko for at hun kan overse "gjenstander".

Men; summa-summarium; livet kan nesten ikke bli bedre...jo, forresten: en telefon fra Norsk tipping ville toppet det ;-)

UFO

Uidentifisert flyvende objekt - det møtte Cherie og jeg i går kveld. Og i motsetning til Cherie, kan jeg fortelle hva det er (følg med alle dere som bruker timer og dager i Hesjedalen -eller hvor det nå var). For Cherie er dette noe ufattelig, et skremmende monster som plutselig kan dukke opp av intet i en rasende fart og så bli borte igjen.
I går var det kveld for fellestrening sammen med Asker Hundeklubb; jeg har måttet stå over ett par torsdager og har sikkert av den grunn ikke blitt oppdatert på status. I allefall kom vi til tomt ridehus; og bortsett fra en enslig rytter (på hest selvfølgelig) var det ikke en pote å se i mils omkrets: "jaja tenkte jeg. Sånn kan det gå når jeg selv dropper ut, men...vi kan jo trene på lekse vår når vi først er her". Som tenkt så gjort; vi startet opp på plassen langs kortveggen av ridehuset og det var jo ikke mye som forstyrret oss. Plutselig ser jeg at Cherie spisser ører og ser mot hjørnet på huset og i det samme blir jeg var at det er noe som kommer i hurtigtogsfart langs langsiden av ridehuset retning oss. Hjelp, hest tenkte jeg...og prøvde å stanse denne tøffe - og robuste jenta mi (trodde jeg)...i det dette vesenet er på høyde med Cherie aner jeg noen 10-ende dels sekunder årets katastrofe; monsteret var et hundespann, minst 8 huskyer i god driv med fører på sleden - med hodelykt - som kommanderte  "immer gerade auss" - de neste 10-ende dels sekundene observerer jeg en svært redusert tollefrøken i retning bort fra "UFO"-en og meg med stive ører lagt godt bakover og halen mellom beina og jeg forbereder meg mentalt på en overhøvling fra føreren: men han snur seg i det de forsvinner ut av lyset vinker og roper Hei...jeg rakk ikke å se om det var en høy, mørk en ;-)....svusj....borte!
Jeg fikk tak i Cherie, men det tok en time eller mer å få kontakt igjen. Ikke snakk om å leke, spise pølser, se på meg, høre på meg.....hun svinset usikkert i alle retninger mens hun speidet ut i mørket og lyttet, luktet, været...det var ikke godt å se på; Men jeg fikk det for meg at jeg ikke måtte bekrefte at dette var skummet -"UFO'er er en helt hverdagslig ting det snuppa mi...", "nei, da er det vel på tide å rusle hjem og se om Tascha har kommet fra vedhogst-rekognosering med far"..pakket rolig sammen og begynte å tusle hjemover. Hun gjorde jo det hun kunne for å løpe derfra, men jeg gikk rolig. Etterhvert; et godt stykke faktisk, nesten tilbake i sivilisasjonen så kunne jeg stoppe og prøve ut ulike kommandoer og belønne. Vi møtte andre hunder...og hun vek unna...ikke mye interesse i å hilse på, og en jogger som kom etter oss måtte vi bare stoppe opp og la passere før vi gikk videre. Jeg var spent på natta, men hun virket grei igjen hjemme sammen med Tascha og det som ellers er kjent. Og lufteturene etterpå har vært fine. Jeg regner med at vi får legge minst en av helgens tur opp rundt dette området - i dagslys -sånn at vi kanskje får lagt det bak oss.

Spor i snøen!

Dere leser riktig! I dag gjorde vi noe helt nytt: jeg la og jentene gikk spor (godbiter) i snøen. Dette planla jeg i høst; at også i den kalde årstiden - så sant kuldegradene ikke krøp under -10 °C -skulle vi i år legge og gå spor. Sjelden har dørstokkmila vært lengre - men i dag var dagen det meste toppet seg. Og da serveren på jobb kippet mange ut slik at det ble slutt i PC-jobbinga for andre gang denne uken...og IT-ansvarlige kommer og sier at det vil ta minst 40 min å være "online" igjen - så ser han på meg og sier så lurt: gå hjem og gå en god tur med bikkjene dine. Jeg kastet et blikk på klokka, konstaterte at det var 8  minutter til neste tog, plukket sammen ytterklær og veske..og gikk! YESS!
I dag snødde det igjen; da jeg satt lunt og godt på toget slo tanken meg at vi ikke bare skal vi gå tur, men jeg har lyst å legge spor - skikkelig frustrasjonsforløsende aktivitet for både to - og firbeinte! Men ute på perrongen , med snø som  virkelig føyket rundt meg ble jeg usikker igjen...det blåser for mye...dette blir bare tull. Likevel kunne jeg ikke slippe tanken, så etter en tur ute i friskt vintervær, gikk jeg inn i garasjen og hentet sporsele, line og merkebånd. Opp på kjøkkenet og delte opp pølsebiter, gikk raskt ut - før jeg rakk å ombestemme meg - og la 2 spor: ca 150 m til Tascha og i underkant av 100 m til Cherie. Merket sporet i start og slutt og la en kong i sporslutten. Begge fikk like mange pølsebiter, men Cherie's lå tettere. For begge tråkket jeg bitene ned i snøen.
Sporene fikk ligge ca 1 time; det fortsatte og føyke og mørket begynte å falle på. Gikk så ut med Tascha først: hodelykt på og med sele og line i hånda. Det var ei svært så lykkelig jente som svinset avgårde; og da vi kom til sporstart og hun fikk skulle få på sele og line, var det morsomt å se at rutinen fra i fjor satt: hun satte seg ned og ventet mens jeg gjorde meg klar og gikk ikke ut før hun fikk signal. I starten var hun litt spørrende - jeg er litt usikker på om det hadde vært noen andre inne og rotet i sportstarten i mellomtiden - men jeg sto pal og var passiv - jeg skal ikke innlede sesongen med å gjøre henne hjelpeløs. Så begynner hun og jobbe...og når hun begynner å bli sikker, blir det veldig fart. Etterpå tenker jeg på at jeg burde bremset henne mer. Men det ble så gøy! Og det er lukt hun går etter, for det var tydelig at det ikke var fotsporene som i seg selv var fokus. Det gikk så fort, at jeg mistenker det ikke ble mye pølse på henne i dag...men spornøye var hun og gikk helt riktig!
Så var det Cherie sin tur. Hun var også særdeles fornøyd med å skulle ut i snøen igjen. Det samme med henne; står rolig mens selen og linen festes på. Hun tar opp sporet relativt raskt, går ikke så fort som Tascha, men er minst like spornøye og jeg tror ikke det ligger en pølsebit igjen i det sporet! Når vi kom til pølse, stanset hun opp, halen fikk voldsom sving på seg og hun gravde gjerne for å få tak i godbiten. I likhet med Tascha, var det ikke noe veldig interesse for kongen. Det er mulig jeg må  bruke noe annet i sporslutten for å få en markering av den.
Dette skal vi gjenta - mange ganger. Lurer på om jeg skal bruke gjenstander også...
Ellers har det vært en veldig god dag - vi har trent enkelt dekk og apportering (lekse fra Camilla), og så har vi hatt noen gode passeringer av hunder i dag...+ en ekstra tur ut i et område hvor de fikk løpe løs. Testet innkallingen flere ganger; og var veldig fornøyd da Cherie bråbremser på signalet enda hun er på vei til en annen fristelse! YESS...håper nesten den serveren krangler i morgen også!

Gode venner

Så har vi fått tilbakemelding fra veterinæren om at kulen til Tascha var godartet. Såret har grodd veldig fint; var litt rødt i sårkanten de 2 første dagene, men så har det roet ned og pelsen har begynt å legge seg over "sømmen". Det er sydd med tråd som løser seg selv - og der ser greit ut - så vi slipper å dra tilbake å fjerne stingene. Og Tascha er i storform. Denne helgen har vi vært sammen med gutta på tur. I går kveld var vi ute i "mørt'n" så bilder ble det ikke. Det var en herlig tur - med en god del lyd. Det er en aktiv gjeng og mye intern konkurranse. Godt de er gode venner; helt uproblematisk å være sammen.



I dag skulle Nina kreere en dåpskake - og da finner visst Christian det tryggest å komme seg ut av huset -så da var det muligheter for en ny tur! Utgangspunktet var ikke dårlig, strålende sol på en knallblå himmel, snø som smelter og fugler som synger: det ble Vardåsen det! Med start hjemmefra; det vekker oppsikt når vi kommer langs veien med 2 tollere, en border collie og en schæfer. Mange som stoppet opp og tok en ekstra titt ;-)

På en uke hadde det blitt mye blåis og mye vann på stien vår - det anbefales ikke å gå uten svært godt fottøy. Selv de firbeinte - med naturlige brodder - spant og skled en del. Oppe på platået stoppet vi og

koste oss med fire glade hunder som koste seg med alt de fant av spennende spor, pinner og snø:

 

Tascha og Christian

Vedfelling - samarbeid er effektivt

Tico, Cherie og Tascha slåss om fangsten mens Schanto heier

Godbitsøk - litt enkelt i den harde snøen, men likevel...

Alle godbiter sporet opp og "borte", da finner vi pinner igjen..

Endelig pinne md riktig proporsjoner...

..de andre ble ikke med på denne..

Tico bidra til "vedstabelen" til far

 Så avslutter vi med et bilde som viser kveldskos mellom Silke og Cherie; noen som så noe om "som hund og katt"??

Ellers har vi faktisk fått trent en god del på kveldstid; både Tascha og Cherie. Begge er ivrige og viser framgang i de øvelsene vi gjør. Det som virkelig begynner å vise seg nå, er evne til å holde posisjonen! Jeg belønner ikke så tett som jeg har gjort før, og jeg har også begynt - med hell - å bruke lek som belønning. Dersom det blir tegn til oppgiring, så bryter jeg og tar de over i roligere oppgaver og bruker godbit igjen.
I morgen skal vi treffe Elmer igjen, labradoren som begynner å bli litt stiv i leddene; det blir en øvelse i være sammen med en rolig hund - jeg gleder meg!