Fotspor

Avtrykk som settes igjen til informasjon og nytte for de som kommer etter.
Allerede på morgenturen i dag fikk jeg det for meg at det måtte bli tema for dagens blogg-innlegg. Vi våknet til knallblå himmel og sol tidlig, men så skulle vi jo ta igjen timene med søvn fra dagen før. Sånn skal jeg ikke tenke mer...grip dagen når den er der! Litt på overtid kom vi oss ut på første runden og takk og pris fikk jeg det for meg at jeg skulle la den bli litt lengre og gå over de ytterste haugene til tross for all snøen. Vi kom oss forbi alle fiske hjellene, så fikk jentene slippe fri. Det var mye snø, og ikke noe opptråkket sti - mangel på fotspor - og det var hardt arbeid å ta seg fram. Inn i mellom litt risikabelt også...kun et stort hull der du tror du skal treffe moder jord. Så oppdager jeg andre spor i snøen; noe jentene også hadde.

 De fulgte ikke mine, sånn som de har gjort i det siste. Det var ganske store poter som hadde gått her; men tydeligvis ikke så tunge som jentene...for dette vesenet hadde ikke gått gjennom.

 Lenger opp i haugene fant vi tegn på kamp...og dette var veldig spennende for jentene. Nå var det litt ymse med responsen på innkalling ;-)

 Det var en herlig tur; godt å komme inn til ferdig frokost. Så ble det inneliv og sosial omgang; gjestene våre skulle dra i dag. Ett par -tre snø-elinger gikk det også. En liten tur med far midt på dagen, så dro far med båten til Lilleeide og vi skulle kjøre bil for å hente ham etterhvert. Da fant mor ut at vi skulle ta en kveldstur i Kyllingdalen. Men...på vei ut til skolen for å sette fra oss bilen, så vi at solen skinte på Gravfjellet! Skulle vi gå inn i mørket i Kyllingdalen mens solen fortsatt skinte???!!!
Kjapp sving inn til høyre og inn til fotballbanen for å sette fra oss bilen. Stemningen steg veldig i bilen; dette er et terreng de kjenner så altfor godt! Gikk ut av bilen; så at stien var helt borte. Kun et ensomt skispor...dette så litt heftig ut. Jeg var i ferd med å "backe" ut...men noen ganger får man innskytelser som man i ettertid er kjempeglad for å ha fulgt. Vi krøp opp dem første hellingen...over første kneika oppdager vi.....SPOR....MEGA-SPOR....TRUGE-SPOR!

 YESS. Dette greier vi! Ikke bare at det blir litt enklere for oss, men det viser også at det er mulig! Andre har kommet seg på Gravfjellet i disse snø-massene...hvorfor skal ikke vi greie det?

I tillegg fant jentene igjen andre spennende spor. Denne gangen valgte jeg å holde meg til truge-sporet..så jeg vet ikke så mye om hva dette var.

Etter å ha lagt oss i truge-sporet, gikk det litt lettere for jentene. Dermed lå de gjerne et godt stykke foran meg..her har de funnet noe kvister å jobbe med mens de ventet på sinka:

Ikke bare var det mye snø; det er bratt også i enkelte partier...og det er stor rasfare i Lofoten og Vesterålen akkurat nå...

Så var vi oppe i sola:

Tascha venter på oss:

..og Cherie kommer med trofeet sitt:

Utsikt mot Vestfjorden

På toppen! Svimlende 138 moh! Men utsikten er upåklagelig..."beste tomta i  byen"

Det var en herlig tur og det godt å kjenne på at vi faktisk kom til topps! Øverst på ønskelista står nå ett par truger....da tipper jeg det ikke blir så mye snø neste påske!
Blodet som jeg kjøpte for å legge blodspor, blir i frysen til sommeren. Selv om det skal funke å legge og gå spor i snøen, så er det bare rett og slett for mye nå.
Så bar det i bilen, gode og varme, for å hente far på Lilleeide:

..og her ble Tascha igjen på kaia...helningsgraden ned til flytebrygga var bare for bratt ;-) for henne. Cherie skled ned og ble med bort til båten

mens Tascha fulgte med på hva vi gjorde fra litt tryggere grunn

...ja, så skulle båten gjøres klar for...hæhh?? Våren? Sikker på at det ikke var vinteren?

Cherie følger med hva Tascha gjør..

Påskekveld i havna på Lilleeide